syrintid

Så var det plutselig siste dag i mai, og mai er snart ikke mer. Kanskje ikke våren heller. Men ennå er det syrintid.

Jeg er maibarn, født siste dag i mai, en søndag for lenge siden. Mor forteller at hun hørte kirkeklokkene ringe ut når jeg ble født. Kanskje ikke så rart at det gikk som det gikk med meg…

Jeg føler meg hjemme i mai, men er så redd for å gå glipp av mai, at mai plutselig skal være over uten at jeg har fått det med meg. Kanskje henger det sammen med at mai er eksamenstid, at jeg opp gjennom årene har sittet med bøker og skriving og mai har sust forbi. Akkurat som om hverdagen kommer tilbake litt ute i juni. Men hvor ble det av mai?

Det jeg er aller mest redd for å gå glipp av i mai er syrinene, de frodige, duftende, generøse syrinene. Syrinene som er der når kveld blir natt, når byen sover og gatene er tomme. Syrinene som tar i mot de slitne tankene, fyller sinnet med søt, vennlig lukt, syrinene som åpner seg og tar i mot deg.

Så var det plutselig siste dag i mai.
Men ennå er det syrintid…

Her er et bildegalleri med syriner. klikk på et bilde for lysbildefremvisning:

#arkivet
Carl Petters blå blogg har hatt forskjellige adresser. Under denne taggen legger jeg ut utvalgte blogginnlegg. Dette er en bearbeidet versjon av et innlegg postet 31. mai 2015.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *