Pilgrimsreise til New Orleans: trompeten i kista

En pilgrimsreise behøver ikke å være til templer, klostre, hellige byer som Jerusalem og Mekka. Det kan også være reise mot steder som har en spesiell betydning for deg: kanskje graven til en poet eller musiker. En forfatters skrivestue eller fødested. Et sted der noe har blitt til eller noe har skjedd. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om en pilgrimsreise til øya Iona. Der skrev jeg at en pilgrimsreise også er en reise innover mot deg selv, et møte med deg selv som du kanskje ikke er helt forberedt på. Det skriver jeg også om her, en pilgrimsreise til New Orleans.

Pilgrimsreise til New Orleans

For mange jazzmusikere og jazzinteresserte er New Orleans et viktig pilgrimsmål. Mange ser på byen som jazzens fødested, jazzens vogge. Å gå rundt i gatene, oppleve klima, maten, arkitekturen og ikke minst atmosfæren i byen der Jelly Roll Morton, Louis Armstrong, Fats Domino, Professor Longhair og mange andre inflytelsesrike musikere har levd, er en helt egen opplevelse. Denne byen og menenskene i den har også betydd enormt mye for meg. Første gang jeg dro til New Orleans var med Caledonia Jazzband i 1983. Rett før eksamen på videregående skole. Det ble en eksamen for livet. Vi spilte på den svære jazzfestivalen og fikk avgjørende inspirasjon. Etter å ha studert teologi noen år, solgte jeg alt jeg eide (utenom klarinetten,selvfølgelig) og bodde der et år. Det er et år jeg aldri vil glemme, et år som forma meg ikke bare som musiker, men som menneske. et år som også ga meg erfaringer jeg drar nytte av som prest.

Jeg har siden vært i New Orleans mange ganger, og hver eneste tur er en pilgrimsreise, en reise som har gitt sårt tiltrengt åndelig påfyll. Jeg var likevel ikke forberedt på at det siste besøket skulle gjøre sterkt inntrykk.

Trompeten i kista

Siste gang jeg var i New Orlans var for et par år siden. Jeg reiste med hele familien. Vi hørte musikk, spiste god kreolsk mat, vandret rundt i gatene, nøt livet. En dag kom beskjeden om at en jazzmusiker var gått bort, Lionel Ferbos. Han ble 103 år gammel! Når en jazzmusiker dør i New Orleans, blir de hedret med jazzbegravelse, så også Lionel Ferbos. En jazzbegravelse er en virkelig stor begivenhet, med marching bands som spiller gjennom gatene hele dagen. Vi bestemte oss for å få med oss den. Men jeg gikk også i kirken, for selve begravelsen. En katolsk kirke, det var en god atmosfære, nydelig musikk. En etter en gikk de fremmøtte mot den åpne kisten. Også jeg.

Der lå kroppen til Lionel Ferbos, pent stelt, med svart dress. Og ved siden av ham: trompeten. Trompeten som hadde vært med ham gjennom det meste av livet. Åå. Det rørte ved meg. Jeg kjente hvor viktig musikken også var for meg. Jeg kjente at jeg også hadde glemt akkurat det, hvor viktig. År med doktorgradsarbeid og annet som bidro til at musikken hadde kommet litt i bakgrunnen.

Akkurat der, ved kista, begynte en reise tilbake til musikken, tilbake til meg selv.
Jeg er fortsatt ved begynnelsen av den reisa.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *