Å stemme sjela

Denne uka har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på lenge og som jeg for bare ganske kort tiden trodde jeg aldri skulle gjøre igjen: ta en eksamen. Det har jeg ikke gjort på over tjue år, og det er jo sånn man egentlig blir ferdig med. Og skriftlig eksamen? Papir, blyant og hviskelær? Jeg må tilbake til 1980-tallet. Mne nå har jeg altså tatt førsteårseksamen på Ole Bull-akademiet. Og etter å ha grudd meg grenseløst i et par uker, minner jeg meg sjøl på hvorfor jeg har gjort det. Dette skrev jeg i høst:

disse dager feirer jeg et slags jubileum: det er 10 år siden jeg fikk min første faste jobb. Og den jobben har jeg ennå: gateprest i Kirkens Bymisjon. Det er en vidunderlig jobb som jeg håper å være i lenge, og på mange måter et arbeid som har prega mye av den jeg er i dag.

Samtidig har jeg akkurat blitt student igjen, og kom nettopp hjem fra min første uke ved Ole Bull-akademiet i Voss, der jeg studerer tradisjonsmusikk fra Gudbrandsdalen. En kan jo lure på hva det er jeg holder på med: begynne på nytt igjen etter å ha tatt landets lengste utdannelse, toppa med doktorgrad, og er i en jobb jeg trives svært godt med.

Mens jeg har gått og fundert på dette, har det kommet opp ord som «veiskille,» «oppbrudd,» «tenkepause» — men ingen av de orda passer. Jeg går den veien jeg altid har gått, den snirklete, krokete. Jeg bryter ikke opp fordi jeg alltid har vært på vei og følt meg hjemme langs veien. Og jeg tar ihvertfall ingen pause, ikke fra noe som helst. Så har jeg i ei ukes tid hørt spelekvinner og -menn På Ole Bull-akademiet som før de har spelt har brukt litt tid på å stemme fela si. Så slo det meg at det er noe lignende jeg holder på med, at jeg stemmer sjela mi. Å gå i dybden i musikken, i klangene, rytmen, linjene, melodiene, det opplever jeg som en åndelig vei. I min sjel og mitt hjerte har musikk alltid vært troens språk, som åpner dører og innsikter ordene ikke når. Og selv om jeg har spelt profesjonelt i snart 35 år, har jeg aldri tatt utøvende musikkstudier. Nå skal jeg altså fordype meg i den musikken som traff meg rett i hjerte første gang jeg hørte felespilleren Hans W. Brimi, også det på Ole Bull-akademiet for lenge siden, og jeg skal gå i lære hos en spelemann som rett og slett er barnebarnet hans, Aslak Brimi.

Karriéremessig, i kirka, er dette kanskje helt på trynet, jeg burde sikkert heller tatt såkalt pastoral-klinisk utdanning (PKU) eller arbeidsveiledning for prester (ABV). Men, jeg har jo allerede verdens fineste jobb! Dessuten får jeg en langt sjeldnere videreutdanning: Pastoral-musisk utdanning, med solid slåtteveiledning og en fordypning og nærkontakt med et viktig begrep i kirka, nemlig tradisjon.

Jeg har alltid tenkt på teologi som en form for hørelære. Derfor kan det være greit å stemme sjela si en gang i blant, så blir det lettere å høre ordentlig etter.

#arkivet
Carl Petters blå blogg har hatt forskjellige adresser. Under denne taggen legger jeg ut utvalgte blogginnlegg.

  2 Replies to “Å stemme sjela”

  1. John Hoff Jaabæk
    15. juni 2017 at 08:41

    Stem i vei. Tror resten av oss andre også trenger å stemme sjela si.

  2. carlpo
    15. juni 2017 at 10:09

    Takk, John. Skal fortsette å stemme 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *