Inn i den stille uke. Palmesøndag

Jesus rir inn i Jerusalem på et esel og blir hyllet som konge. Det er palmesøndag og kristenheten går inn i det som kalles den stille uke. Uka som har gått har ikke vært stille i det hele tatt. Bombing i Syria, terror i Stockholm. Og idag, bombingen av en kirke i Egypt. 

Å forberede seg til påskens store dager, skjærtorsdag, langfredag og påskedag, å gjennomleve Jesus sine siste dager, fra innstiftelsen av nattverden til korsfestelsen og oppstandelsen kan jeg noen ganger oppleve som både umulig og meningsløs, særlig når verden og nyhetsbilde er preget av terror, krig og uro. Mennesker lider, ufattelige lidelser, mennesker gjør onde handlinger, ufattelig onde handlinger – og Jesus døde og stod opp for våre synder. Det er vanskelig å se noen meningsfull sammenheng her, i hvertfall med hue.

Ord blir tomme, og jeg har mest lyst til å holde kjeft. Samtidig tror jeg, tror i dypet av mitt hjerte at påskemysteriet også har sammenheng med verden vi lever i. At påska (i kristen tradisjon) ikke bare er tomme ritualer og floskler, heller ikke en verdensflukt mot «stillhet» og «indre ro.»

En ting er sikkert: Jesus kjenner krigens og terrorens grufulle virkelighet. Alt som nyfødt måtte han flykte fra en despotisk hersker. Når han i begynnelsen av den stille uke, palmesøndag, rir inn i Jerusalem til jublende folkemengder, er det ikke som krigsherre med rullende tanks og miltærparade. Jesus kommer med fred, og det gjør makta urolig. Derfor rir han også inn mot sin egen dødsdom, og det vet han. I dagene som kommer blir han dømt av en korrupt domstol, fengslet, torturert og til slutt henrettet. Jesus rir inn i Jerusalem med alle verdens forfulgte, alle verdens flyktninger og ofre for krig og terror.

Før Jesus rir inn i Jerusalem, blir han salvet med kostbar nardussalve, og det står: Hele huset ble fylt av duften. Kanskje er det duften av et håp om fred, et sårbart, men livsviktig håp om fred. Dette håpet vil jeg følge. Dette håpet vil jeg etter beste evne bære og arbeide for. Mitt kall og vårt kall som kristne er kanskje ikke å stå langs veien og juble for en frelser,  men følge etter Jesus i det toget, med fred i våre hender og føtter, i våre hjerter og på våre lepper. Akkurat hva det betyr kan jeg ikke si noe om for andre enn meg sjøl. Men det handler om alltid å søke fredens vei — noen ganger betyr det å gjøre makta urolig, andre ganger å ransake seg sjøl å se hvordan en selv bidrar til urett, noen ganger handler det om å gå med mennesker som opplever undertrykkelse, andre ganger handler det om å lytte, om å våge å ta imot. La oss være verdens nardussalve, og fylle hele jorden med fredshåp.

Tenn lys:
Lys for Syria, lys for Stockholm, lys for Egypt, lys for alle rammet av krig og konflikt.

  0 Replies to “Inn i den stille uke. Palmesøndag”

  1. Tove Odland
    10. april 2017 at 12:12

    Takk!

  2. Tove Odland
    10. april 2017 at 12:12

    Takk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *