Bitte liten, likevel stor

Har du noen ganger følt deg bitte liten, krympende liten, så liten at du like gjerne kunne forsvinne fra jordens overflate? 

Det har jeg, og gjør det stadig vekk. Det er en ganske alminnelig følelse, og jeg tipper det er mange  som føler det sånn med jevne mellomrom. Det er ingen god følelse. En følelse av å være til bry, å være en belastning for andre, en følelse av å dumme seg ut, ikke fikse noe som helst, en følelse av skam for å være til.

Det er mange mennesker og situasjoner som kan få oss til å føle oss små. Når vi syns vi sier noe dumt, når vi ikke føler vi passer inn. Jeg føler meg ofte liten når jeg trenger hjelp av et eller annet slag, for eksempel fra et offentlig kontor. Det er lett å føle seg liten i møte med systemet, med regelverket.

Jesus forteller en lignelse om et sennepsfrø (Lukas 18:13-21). En lignelse om noe bitte lite, om noe bitte lite som blir stort. Et sennepsfrø skal visstnok være veldig lite, men vokser altså til et stort tre, et tre så stort at fugler bygger rede i det.

Jesus snakker ikke om å føle seg liten. Han snakker om gudsrike. Men han snakker ikke om gudsrike som noe voldsomt og uoppnåelig, han snakker ikke om gudsrike som noe som gjør oss små. Han snakker om gudsrike som noe bittelite, som vokser og blir stort.

Dessverre er det ikke alle forkynnere som skjønner dybden i dette. Det er mye forkynnelse som gjør oss små. Du er ikke god nok, du er ikke verdig, sånne som deg er det ikke mye håp for, vi skal be for sånne som deg.

Det er når vi er som aller minst at gudsrike er oss nærmest, Gud er i vår svakhet og er nær oss  i vårt dypeste mørke. Noen ganger er vår tro bitte liten. Men den er stor nok.

I Tøyenkirken synger vi en sang jeg er veldig glad i:

la ikke det som er knust, ødelegges mer, la oss vokse og leve.

  7 Replies to “Bitte liten, likevel stor”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *