Alltid freidig. Den kanaaneiske kvinnen

Andre søndag i fastetiden hører vi fortellingen om den kanaaneiske kvinnen, den brysomme kvinnen. Kvinnen som maser, som aldri gir seg. Selv Jesus må gi seg.

Alltid freidig når du går

Når jeg hører fortellingen, tenker jeg av en eller annen grunn på salmen “Alltid freidig når du går.” Jeg husker den fra skoledagene, kristendomstimene. Vi pugga salmevers fra Landstads reviderte. Salmeboka var svart og streng, full av ord og alvor jeg ikke alltid forstod. Melodiene var harde, livløse frosne. Men innimellom all gråsteinen kunne det komme melodier som gylden honning. Varme, trøstende toneganger som kunne myke opp mitt ofte redde sinn, toner jeg kunne kjenne meg hjemme i. Milde Jesus, du som sagde. Å salige stund uten like…

Og Alltid freidig når du går. Det er en sang jeg opplever gir mot til å være frimodig, mot til å våge, til å kjempe for det du tror på, mot til å være den du er uten å skamme deg, uten å være redd for andres blikk.

Denne uka feira vi 8. mars, verdens internasjonale kvinnedag.. En dag vi går freidig, alltid freidig i kamp for likestilling. En dag i solidaritet med kjempende kvinner verden over. Kjempende, modige freidige kvinner som våger å gå veier kun Gud tør kjenne i sin kamp mot urett og undertrykkelse. Som våger å tale makta mitt i mot. Noen kvinner får sitt navn skrevet inn i historien. De huskes og er til inspirasjon for utallige mennesker verden over.

Den Kanaaneiske kvinnen

Utallige er de de kvinner som ikke blir sett, ikke blir hørt. Historien er full av glemte kvinner, oversette, overhørte usynliggjorte kvinner.
Noen møter vi i Bibelen. Som den kanaaneiske kvinnen. En navnløs kanaaneisk kvinne som ber desperat for sitt syke barn. Vi kjenner kun hennes etnisitet. Hun er kanaaneer, hun er en av de andre, hun hører ikke til. Hun er som en av de fattige tilreisende kvinnene som sitter i byens gater, som også ber og kjemper for sine barn langt, langt borte.

Den kanaaneiske kvinnen er en bemerkelsesverdig kvinne som på avgjørende vis har preget verdens og kirkens historie. Hun er det eneste menneske vi vet om som har fått Jesus til å endre seg. Ja, hun åpner hans øyne slik at han får en dypere forståelse av sin gjerning. Slik historien forteller om henne, har hun en avgjørende betydning for at kristendommen ikke ble en liten jødisk sekt, men åpen for alle folkeslag. Og det lenge før Paulus.

Hvorfor er Jesus så arrogant?

Men, i denne fortellingen møter vi også Jesus på sitt mest arrogante og avskyelige. Det gjør vondt å høre hvordan Jesus avviser henne – først med taushet, så med krenkende ord: Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkommende sauene i Israels hus. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi til hundene.”

Hvorfor er Jesus så arrogant, hvorfor Jesus svarer sånn? Det kan vi ikke vite. Men hans avvisning kan mange kjenne seg igjen i. Du er ikke verdig, du oppfyller ikke kravene, du hører ikke til. Og det er som vi kjenner disiplenes blikk. Hva er dette for en plagsom masekjerring, hun gir seg ikke, hun eier ikke skam, hun er alt for mye, vi holder ikke ut, få henne vekk.

Det kan godt være at kvinnen er desperat, hun kjemper for sitt syke barn, gir alt. Men la oss ikke glemme at hun også er utrolig smart, intelligent, en klartenkt, analytisk retoriker. Hun tar Jesus på ordet, spinner videre på metaforen på barna og brøde og hundene, gir den en ny og dypere mening. Jesus må åpne synsfeltet. Det er mennesker som ikke får en plass ved bordet. Og hvis det er noe formildende ved Jesus i denne fortellingen, er det at han har evnen til å innrømme at han tok feil.

Den kanaaneiske kvinnen gir alt og risikerer alt. Det er ikke sikkert vi kjenner oss så modige bestandig. Kanskje tenker vi heller at vi tar for stor plass, at vi er i veien og til bry. Vi tør ikke heve stemmen, tror at andre har fått nok av oss, at vi maser. Jeg håper at vi kan finne litt mot i fortellingen om den kanaaneiske kvinnen, mot til å være til bry, mot til å heve stemmen. Mot til å være alltid freidig når vi går. Jesus trenger deg.

Plakaten nedenfor er av Shepard Fairey, for The Amplifier Foundation. Les mer om dem her

Defend Dignity, by Shepard Fairey. Defend Dignity. Courtesy of the Amplifier

Defend Dignity, by Shepard Fairey.  Courtesy of the Amplifier Foundation

  4 Replies to “Alltid freidig. Den kanaaneiske kvinnen”

  1. 12. mars 2017 at 10:44

    Jeg blir ofte inspirert og motivert når jeg leser blogger, men når jeg leser søndagsbloggen din, så får jeg skikkelig rotfeste! Jeg blir servert akkurat det jeg trenger å høre. ???

    • carlpo
      12. mars 2017 at 10:53

      Å, tusen takk Maria. det var en veldig hyggelig tilbakemelding å få. Jeg ønsker deg en god søndag!

  2. Roy-Frode Løvland
    16. mars 2017 at 09:41

    Takk for våken analyse av søndagens tekst. Her på Finnsnes vakte en annen spaltist debatt i Folkebladet ved å ordlegge seg – og konkludere – i samme vendinger som du gjør. Noen mente at man ikke kan snakke om Jesus som “stygg” eller “arrogant”. Jeg tillot meg å referere til din tekst i mitt forsvar for spaltistens andakt, slik du ser her:

    Maskjerringer og arrogante menn.
    Det var nesten forunderlig å lese hvilke betraktninger folk gjorde seg i spaltene for andakt denne uken. Solveig Taylor hadde et ordfriskt innlegg om ei maskjerring som hadde det i kjeften – og som trengte det i møte med Jesus. Han oppførte seg nemlig påfallende stygt og arrogant.

    Slikt kan nok vekke debatt, men da er det verdt å merke seg hvor likt Kirkens Bymisjons gateprest Carl Petter Opsahl ordlegger seg i onsdagens Vårt Land. I sin andakt sier han “I denne fortellingen møter vi Jesus på sitt mest arrogante og avskyelige. Det gjør vondt å høre hvordan Jesus avviser henne, først med taushet, så med krenkende ord…” Videre konstaterer Opsahl at kvinnen er en klartenkt, analytisk retoriker.

    Eller “maskjerring”, som vi kanskje ville sagt, et uttrykk Opsahl for øvrig også bruker. Jeg for min del konstaterer at Solveig Taylor fremstår som en klartenkt, analytisk retoriker, og tenker at vi som samfunn gjør klokt i å verdsette ytringer som hennes i vår kamp mot arroganse.

    Vennligst,
    Roy-Frode Løvland, prest i Finnsnes Metodistkirke

    • carlpo
      18. mars 2017 at 18:30

      Tusen takk for hilsen, Roy-Frode. Skulle gjerne ha lest innlegget i Folkebladet, virker som et godt innlegg. Guds fred. Hilsen Carl Petter

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *