Hurra! 35 år med Caledonia Jazzband!

I dag, 3. påskedag for femogtredve år siden, ble Caledonia Jazzband startet. Femogtredve år med musikk, kjærlighet og vennskap.

Jeg har spilt musikk nesten hele livet. Det begynte med korps som 8-åring. Overgangen til profesjonell musiker var glidende. Jeg hadde noen betalte spillejobber i ny og ne gjennom tenårene. Blant annet med Royal Rakes, som ble forløperen til Caledonia Jazzband. Derfor pleier jeg å si at min profesjonelle karriére starta samtidig med Caledonia. Den dagen vi bestemte oss for å satse seriøst på musikken vi likte så godt.

Caledonia Jazzband

Det var tirsdag og siste dag i påskeferien, og vi var samla i kjeller’n til Torstein og Eyvind. Noen av oss hadde spilt sammen en stund – i Royal Rakes som var et ganske festlig band. Men nå ville bli seriøse og spille folkemusikk fra New Orleans. Norske Magnolia Jazzband og New Orleans-legender som George Lewis og Preservation Hall Jazz Band. Vi valgte oss Caledonia til navn, etter en legendarisk jazzklubb i Tremé, New Orleans og en låt av Louis Jordan som var kjenningslåta vår i mange år. Vår offisielle debut var på New Orleans Workshop, som den gang holdt til på restaurant Quarten (nå Cafe Celsius). Vi spilte andre settet på en klubbkveld med Magnolia. Morten Gunnar Larsen kom bort til meg å sa at klarinettspillet mitt minnet om George Baquet. Jeg hadde ikke peiling på hvem det var, men lærte seinere at han var fra New Orleans og  spilte med Jelly Roll Morton på slutten av 1920-tallet.

Våren etter dro vi til New Orleans, invitert av New Orleans Jazz & Heritage Festival. Jeg var russ på Kristelig Gymnas, men fikk permisjon av den ellers så strenge rektor Bohvim til å reise bort to uker rett før eksamen. Jeg husker varmen slo mot oss når vi gikk ut av flyet i New Orleans. Etter at vi hadde installert oss på hotellet dro vi rett til Preservation Hall og hørte de eldgamle trompetisten Kid Thomas. Det var magi i de enkle trompetlinjene, minnet på en måte om Miles Davis med hot sauce. Raymond Burkes klarinett ble holdt sammenav strikk og teip, men for en varm og glødende tone. Vi fikk møte og spille med mange fantastiske musikere. Sterkest inntrykk på meg gjorde konserten vi hadde i et fullsatt gospeltelt på jazzfestivalen, sammen med sangeren Aline White og trompetisten Wallace Davenport. Vi fikk oss også jamjobb på Bonapartes Retreat og spilte for kittyen og varm lunsj dagen etter. Jommen kom ikke Kid Thomas innom og spilte med oss! Vi ble æresborgere av New Orleans, og kom hjem med gullnøkkel til byen. Den sommeren spilte vi også på Jazzfestivalen i Molde, i kirka og på det fantastiske, men nedlagte Naustet Vårt.

New Orleans

Jeg solgte stereoanlegg og annet jordisk gods og flytta til New Orleans i 1986. Av bandet fikk jeg reiseveske og en kilo geitost så jeg ikke skulle savne gamlelandet. Det gjorde jeg heller ikke, selv om geitosten ikke akkurat var hva jeg drømte om i 30 varmegrader. Jeg fikk fot for rhythm & blues, soul og funk. etterhvert ble jeg med i All Star Brassband og spilte i jazzbegravelser og mange forskjellige parader. Men jeg fikk meg også en liten tur innom Norge, på vei til Singapore med Caledonia. Det var en utrolig fin tur, og jeg kjøpte bassklarinett.

Tilbake i Norge og Caledonia Jazzband hadde jeg meg mye av den nye, funky brassband musikken, som kan høres på Walkin’ som vi spilte inn i New Orleans sammen med Wendell Brunious 1987. Det var vår første cd, men vi ga den også ut som lp og kassett.

Utover 1990-tallet utvidet vi både musikalske horisonter og instrumentpark. Diverse klarinetter, mandolin, sousaphone, bass-saxofon, trekkspill og perkusjon i ulike frukt- og grønnsakvarianter. Vi fikk mye originalt, selvskrevet materiale på repertoaret, som bidro til at vi skilteoss litt ut fra andre New Orleans-orkestere. Mange av disse låtene hadde en politisk brodd, som «Palestina» og eco-bluesen «The Blue Tree,» begge innspilt på på Is You Is or Is You Ain’t (1991). Eyvind, vår franskkyndige gitarist og sanger, har forøket repertoaret med creolske viser og franske poplåter. På den sålangt siste skiva vår, Street People (2009) er åtte låter originalkomposisjoner, resten er franske.

Caledonia har vært et utrolig stabilt band gjennom disse åra. Håkon Gjesvik, Eystein Husebye og jeg har vært med fra starten. Eyvind Ellingsen nesten like lenge, de første par årene spilte Kitty Homme banjo. Hun dro til statene og blei fotograf. Torstein, broren til Eyvind, var med fra starten, men etter 15 år hoppet han over til Magnolia, og Bjørn Olufsen tok over trommekrakken. Christian Frank var med fra starten, tok en pause på 1990-tallet og Svein Aarbostad spilte bass med oss. Han er med på plata Creole Nights (1997). Så kom Christian tilbake, men slutta ikke så lenge eter at vi ga ut Street People. Nå er det supre Ellen Brekken som er Caledonias bassist.

Vi hadde ikke holdt ut så lenge hvis vi ikke hadde hatt et fantastisk publikum! Tusen takk til alle som har kommet på konsertene våre, kjøpt platene, engasjert oss til bryllup og andre fester. Vi gleder oss til å spille for dere igjen. Allerede 1. mai kan du høre oss i Høybråten kirke. 13mai spiller vi på Stortorvets Gjestgiveri. Vil du vite hvor vi spiller neste gang, kan du følge oss på Facebook.

Her er noen bildeglimt fra årene som har gått:

One thought on “Hurra! 35 år med Caledonia Jazzband!

  1. Gratulerer med jubileum! Hvilken interessant og allsidig historie! Og ikke minst: Takk for den glede og optimisme dere formidler gjennom musikken!
    Skulle gjerne ha hørt dere i New Orleans. Var der i høst og fikk gleden av å lytte til klassisk New Orleans jazz fra musikere som var sine toner! Stort og uforglemmelig. Kontrasten var stor til jazzgatenes mørke sider, med heroin, alvorlig kriminalitet, drapsfrekvens blant de høyeste i USA, voodo og ekstrem fattigdom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *